MEXICO BABY

Vi har reist i 28 timer, 15 (!) timer tilbake i tid, fra Kuala Lumpur, til Mexico City. Mellomlanda i Shanghai der hindringene lå i kø. Vi hadde ikke skrevet ut reisedokumenter (pinlig), så vi visste ikke hvilket fly vi skulle videre med, når det dro eller hvilket flyselskap det var. Så på immigrasjonskontoret ville de ikke slippe oss inn. Men vi tar ikke et nei for et nei, nei betyr kanskje. Da vi hadde kommet oss inn fant vi ikke innsjekkingsskranken vår, eller flyet vårt på flightboarden. Vinden fortalte oss til slutt at vi var på feil flyplass. Da vi kom til den rette gaten, satt det ei KLÆGRYTE i skranken, som ville ha esta søknads-nummrene våre. De hadde vi ikke skrivd ut, for vi hadde fådd beskjed om at vi ikke trengte de. Så leita vi hele flyplassen rundt etter internett og fiksa en ny Esta søknad. Men vi fikk ikke betalt internettdama fordi ingen av minibankene på flyplassen tok visa kortene våre. Så vi måtte trygle en Tysker om å legge ut for oss, for flyet vårt gikk om 40 min. Han får sin takk i himmelen. Jammen rakk vi innsjekkinga også, i det sekundet de stengte, og han som satt der da spurte ikke engang om å få Esta-søknads nummrene våre. 11 timer senere landa vi i San Francisco, nytt fly, 5 timer, Mexico City!!
Det er kaldt her i forhold til Thailand og Malaysia, men vi gleeeder oss til å puste inn dette landet.

Perenthian tok det beste av oss, vertfall huden vår. Panna til Line er like bleik som en norsk rumpe og Vigdis Helen har en svær albinoflekk på kinnet. AH, deilige svidde, sprøstekte hud. Hvorfor skrelle en potet når man kan skrelle et ansikt? ------

HASTA LUEGO